Mine topp 5 «snakkefilmer»

Jeg elsker filmer som primært handler om folk som snakker sammen. Filmer med lite handling utover utvekslingen og utforskingen av informasjon. Filmer om refleksjon, om opdagelse og innsikt. Fra rettsdramaer til journalistepos, via filmatiserte ettromsskuespill, jeg elsker det.

Her er fem favoritter med litt ulike innfallsvinkeler (pluss noen flere, fordi jeg ikke kunne dy meg). Legg gjerne igjen en kommentar med dine egne favoritter. 

 

shattered_glass_movie5. Shattered Glass

Regissert av: Billy Ray Skrevet av: Billy Ray

Jeg er glad i mange journalistfilmer, og i de fleste ligger gleden i å se gode mennesker på et rettskaffent korstog gjøre godt arbeid for å avdekke noe grusomt som har hendt. Shattered Glass er litt anderledes, der vi veklser mellom å følge Stephen Glass som gjør det stort med sine spektakulære avishistorier, og kollegaer og konkurrenter som kommer til bunns i hvor historiene hans egentlig kommer fra.

 

waking-life-v24. Waking Life

Regissert av: Richard Linklater Skrevet av: Rickard Linklater

Ex.Phil som film. En serie filosofiske vignetter, samtaler og monologer om filosofi, eksistens, drømmer etc. Filmen har ikke karakterer i tradisjonell forstand, bare bindevev og tilbakevendende tematikk og bilder. Vakker og forvirrende. Den var eksplosiv for et ungt sinn som var sulten på nettopp denne formen for pop-filosofi.

 

sunset-limited-poster-2011-a-p3. The Sunset Limited

Regissert av: Tommy Lee Jones Skrevet av: Cormac McCarthy

En lang, hard, vond samtale mellom to menn om hvorfor én av dem ikke skal hoppe til døden foran morgentoget. Dette er den mest intime av filmene på listen, og produksjonen vitner om manusets opphav på teaterscenen. Det funker på film også. De snakker om familie, forhold, mening, tap, religion og mange andre ting. Filmen er tappende, deprimerende og håpefull på samme tid.

 

spotlight_28film29_poster2. Spotlight

Regissert av: Tom McCarthy Skrevet av: Tom McCarthy, Josh Singer

The Boston Globe på begynnelsen av 2000-tallet har en avdeling kalt ‘spotlight’ som bedriver gravende journalistikk. Dette er en film om hvordan avisen midt oppi redaktørskifte, ekstremt press utenfra og en by usympatisk til målet deres klarte å skrive et jordskjelv av en sak, som avdekket systematiske cover-ups av pedofili i den katolske kirken. Filmen balanserer perfekt historien om prosessen og ledetrådene på en side og alle de personlige kontaktene som gjør arbeidet mer komplekst. Journalistene er rettskaffne helter, men de er også sinte, redde, slitne… Dette er filmen jeg har sett flest ganger de siste årene.

 

12_angry_men1. 12 Angry Men

Regissert av: Sidney Lumet Skrevet av: Reginald Rose

En Jurie skal avgjøre skjebnen til en ung latinamerikansk gutt, i ferd med å dømmes for mord. Alle unntatt én av juriemedlemmene vil dømme gutten, og filmen viser hvordan han sakte rakner opp hver enkelts resonnementer og fordommer. Som en serie karakterstudier er den fengslende, og den er vakkert filmet, det vesle jurierommet føles både enormt og klaustrofobisk ettersom vi deler litt av perspektivet til hver av de tolv. Som publikum er vi selv jurie over jurien, og dømmer hver enkelt. Jeg så filmen ganske ung, som et første seriøst møte med gammel sort-hvit film, og den vippet meg fullstendig av pinnen. Dette er min favorittfilm, punktum.


Filmer som av en eller annen grunn ikke er i topp 5, ikke nødvendigvis fordi de er noe dårligere (og som nesten alle har “man” eller “men” i tittelen):

All The President’s Men

Journalistfilmen over alle journalistfilmer. Lang og utmattende men fengslende fra start til slutt, det er fascinerende å se Woodward og Bernstein nøste opp alle tråder, intervjue vettskremte vitner og komme til bunns i en enorm skandale. Måtte vike fra hovedlisten fordi 3 av fem filmer ikke kunne være journalistfilmer, og fordi Spotlight gjør den samme jobben, bare mer intenst og effektivt.

A Few Good Men

Et rettsdrama (originalt et skuespill) fra en intern sak i det amerikanske forsvaret. Igjen ligger tilfredstillelsen i å se en dyktig person gjøre godt arbeid for å avdekke urett, men her fokuseres det på å bruke de fakta en finner for å vippe de skyldige av pinnen, skape en ubalanse som får forsvaret til å falle sammen. You can´t handle the truth!

The Man from Earth

Dette er vel den mest spesielle filmen her. En professor skal flytte fra hjemmet sitt, og på farvel-festen stiller han sine akademiske venner et spørsmål: hva ville dere sagt om jeg fortalte dere at jeg er en ti tusen år gammel huleboer som aldri døde, men har levet igjennom historien, var Buddha og Jesus og mange kloke stemmer opp igjennom historien? Ikke like vellykket, men som tankeeksperiment og anledning til å snakke om historie, antropologi, religion og andre ting er det et fascinerende stykke arbeid. Også originalt et skuespill.

The Shape of Things

En ung mann møter en vidunderlig kvinne, og elsker henne dypt. Hun elsker alt ved ham, bortsett fra…den genseren. Og hvordan han sier det ene ordet hele tiden. Og at nesen hans er litt skjev. Atter en film basert på et skuespill, dette om hvordan folk i nære forhold kan endre oss. Filmatiseringen er kanskje den svakeste jeg har nevnt her, replikkene sies som fra en scene og kameraet vet ikke helt hvor det skal gjøre av seg. Men slutten er ekstremt tilfredsstillende og rystet igjen en ung meg.

Reklamer

2 kommentarer om “Mine topp 5 «snakkefilmer»

  1. Måsen sier:

    Jeg skulle til å si at snakke-filmer ikke er en type film jeg har tålmodighet til. Men mange av dem virket faktisk interessante ^^

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s